Hest.

Kanskje ikke bombe at jeg som går på skole på en gard og hopper rundt med alt i fra huggormer til kubeist har drevet med hest?
Jeg googlet noen av hestene jeg red blant annet Black Gimmick som var gullgutten min og fortsatt er det selv om jeg ikker har sett han på 3 år.

Jeg startet å ri høsten 2005. Jeg var 10 år og hadde blitt overtalt av ei veninne som ikke ville starte uten meg. Sammen hadde vi prøvd alt fra seiling til friidrett, men nå hadde vi funnet ut hva vi ville.
Det er liksom alltid noe spessielt med første dyret du får god kontakt med. For meg ble dette Gimmick. Gudene vet hvor lenge jeg sleit med å holde han på matta. 20 år var gampen da, men fy han oppførte seg som en 2 åring. Ville bare løpe og brase rundt. Mange timene måtte de andre stå på midten mens jeg fikk fly i vill fart rundt bana sammen med Gimmick for å plutselig dra han inn i volter (sirkler) slik at han fikk ut energien sin, men samtidig holdt litt fokus. Jeg gråt av glede første gangen jeg gunne sitte nede og bare flytte vekten min og stramme grepet i tøylen for å få han til å gjøre som jeg ville. Det tok meg to år å få til dette. Det varte i akkurat en mnd så bestemte hu som eide han at hu ikke gadd å møkke etter en skolehest lenger og solgte han. Herregud, han var ikke min, men jeg gråt og gråt for de nye eierne bodde langt unna og ville ikke ha andre en sønnen sin til å ri han.
Her er det eneste dugelige bildet jeg fant når jeg googlet han. Det er han svarte ponnien.

Sommeren 2006 dro jeg på rideleir til Kragerø. Der møtte jeg en shettis/islandshest blanding. En liten spirrevipp ved navn Action. Det navnet passet bra kan du tro. Jeg datt av, jeg fikk han ikke til å gjøre det jeg ville, jeg var ikke spessielt erfaren. Han hadde totalt kontroll. Det artige med rideleiren 2006 var mine nye bekjente. 5 Jenter i fra Kristiansand. Året etter bestemte vi oss for å dra sammen igjen. Vi reserverte låven, reserverte hestene vi hadde forrige året, bortsett fra meg som ba om alt annet en Action. Gjett hvem jeg ble plassert med da?
Et år med plassering på rett og slett sinnsyke hester som nærmest la seg ned og rullet rundt for å bli kvitt meg hadde gjort sitt. Jeg var temmelig uredd av meg, men ønsket ikke å bruke ferien min på dette. Overraskende nok gikk alt bra. Action ble som en forlengelse av beina mine. Jeg kunne ikke tro at dette var gampen jeg hadde slitt så med året før. Vi vant konkurransen, vi fløy over løperunden og enda lenger (han ville ikke stoppe) og vi hoppet høyere en det han var. De to ukene jeg hadde med Action over de to årene fikk meg glad i den lille idioten.

Jeg startet og avluttet (midlertidig) min westernkarriere med Jolly Jumper. Ei lita sportsponni som ble ridd inn som western ponni. Hu er den værste gampen jeg noen gang har vært borti. Fikk beskjed om at den hesten aldri bukka. Tre dager etter at jeg beynte å ri tok hun helt av og bukket, hoppet rundt i sirkler, dunket meg inn i gjerdet osv helt til halereima røyk. Da hoppet jeg av og dro henne inn igjen. Hun hadde vel ikke ventet seg motstand og stoppet helt sjokkert opp. Jeg bestemte meg for at denne skulle jeg jobbe med, jeg skulle gjøre henne til en bra rideponni. Salen til Bolla Røyk 3 mnd senere så da måtte vi ri barbak mens den var hos salmaker. Dette kom brått på, men det gikk bra. Hun gikk utrolig mye bedre uten sal og de få gangene hun skvatt gjorde hun det av en grunn. Da jeg hadde blitt trygg på henne uten sal begynte bukkinga og kaoset igjen. Det var da eieren kom inn og spurte om vi hadde lyst til å bruke horsemanship metoder. Den eneste metoden jeg mestret vet jeg ikke hva heter. Vi slapp bolle løs på ridebanen og lot henne stå der alene. Når jeg skulle inn skulle jeg drive henne rundt og ikke la henne stoppe før hun sleiket seg tydelig rundt munnen. Første runden tok 2 timer. 2 timer med løping, bukking og totalt bajas før hun senket hodet, smattet og sleiket seg rundt munnen. Flankene var dekket i skum. Annahver gang trening fra bakken og annahver gang ridning gikk fint. Hun var virkelig på bedringens vei. Så ble hun forfangen. Etter et år med bare lett trening fra bakken i de gode periodene fikk hun diagnosen kronisk forfangenhet. Vetrinæren skulle til å sette sprøyte da hun sleit seg og løp til skogs. Da vi fant henne igjen viste hun ingen tegn til smerte, men to dager etter var hun like ille igjen. Dette var april 2010 og hun kjemper fortsatt for å bli frisk.

Det beste hun viste var at jeg bare lå oppå henne og hun fikk gå akkurat dit hun ville.

Dette er trolig første og siste innlegg som handler om hest så kos dere med det.

- Hanna

Random fact: En ku har ikke fire mager, men en stor mage med fire forskjellige kammere til mat i de forskjellige fordøyelsesfasene.