Vi sitter ved bordet som normalt. Klokka er fem, stedet er UK (Ungdomskontakten), spillet er vri åtter. Vi er tildelt en kortstokk siden de syns synd i oss. Det lukter sterkt av nystekte brownies, men det er ingen ting til oss. Inne på det andre rommet sitter det tre jenter. Alle har lysebrun hud, mørkt hår og intense brune øyne. Alle går på skole, har venner, blir ikke mobbet, familien har en normal inntekt og foreldrene er født i norge. Dette er ikke flyktninger barn. Dette er helt normale mennesker med et normalt liv. Jeg vet det, fordi jeg kjenner dem. Jeg har betraktet dem over tid. Nærmest spionert på dem for å finne ut hva det er som gjør de til dronninger i sofarommet på UK.
Den såkalte jentegruppa har sin samling i sofarommet igjen. Som vanlig blir det servert is og brownies uten at vi "utenforstående" får mer en bare lukta som slår oss i trynet. Jeg bryr meg ikke, jeg kan lage brownies selv, men jeg ser at den lille gutten på 13 som også sitter ved boret får et merkelig utrykk. Jeg vet ikke hvem han er eller hvor han kommer fra. Det eneste jeg vet er at vi har samme tanke " Hvorfor får ikke vi være med? jeg trodde dette var et sted for felleskap?" "Hvorfor har dere henta inn en tv for at tre mennesker skal få se en film? helt alene? hvorfor må folk flytte seg fra sin vanlige røykeplass bare fordi det er en glassdør inn til det hellige sofarommet?"
Jeg spør en av de ansatte hvorfor det er slik. Han forklarer meg at alle sliter med noe og at disse jentene har blitt oppdaget og dermed fått hjelp. Jeg svarer at jeg ikke skjønner hvordan kake, is, tv, total isolering fra andre ungdommer og selvlagde titler som " dronninger av sofarommet" kan hjelpe på noe som helst. Jeg fyker også ut med at jeg ikke skjønner hvorfor de prioriterer mørkhudede som om de var hellige når det i samme rom finnes mennesker som sliter så fælt at de er eller har vært suicidale. Hvorfor kan ikke de få hjelp?
Samme kveld skal jeg også sende inn en jobbsøknad gjennom UK. Jeg gruer meg til sommeren. Alle jeg har snakket med skal enten jobbe eller reise bort. T som vi kaller han, den snille og oppmuntrende hjelper meg å skrive søknad. Jeg blir ganske fornøyd til slutt. Plutselig braser en av de som holder jentegruppen inn og forteller at de må bruke dataen fordi de også skal søke jobb. Jentegruppa må jo prioriteres, de stakkars små med et helt normalt liv. Jeg kjenner mer en en håndfull andre som kunne trengt en gruppe 10 ganger mer en de jentene. Jeg ber om tid til å finpusse søknaden min, men til svar får jeg " haloen! jentene trenger hjelp de og!" tilbake hyler jeg at samtlige av jentene fikk jobb i fjor, de har skrevet søknaden før, jeg har aldri skrevet en søknad før, ei heller hatt jobb så de fikk værsågod å vente på tur som både jeg og alle de andre måtte.
En uke går og jeg er tilbake igjen. Jentene i jentegruppa har dratt med den ene kvinnelige ansatte på badmington. Vi kan endelig nyte en av jentegruppe dagene i fred. Uten at vi må gi avkall på alle de 6 spillene fordi de kan få lyst til å spille dem. Jeg spør hun ene som vanligvis er med jentene om hvorfor ikke vi andre kan være med? Jentene isolerer seg så fælt at om de ikke har problemer med å få seg venner så er det faen ikke rart når de isolerer seg. Hvorfor er de egentlig på gruppe i det heletatt? Hva er så galt med de?
Svaret jeg fikk var:
"Foreldrene jobber fra 8 til 17, de bruker alle pengene sine på hus og familie, de er mørkhudede, du er hvit. Du trenger ikke omsorg du, på samme måte som de gjør"
De skulle bare vist at forskjellen på oss andre og jentene i jentegruppa er at de missbruker fargen sin og opphavet sitt for å få sympati og forskjellsbehandling. Jeg gir vel blanke faen i om oldemora di ble bomba i småfiller og din oldefar klarte å redde seg og sin sønn/datter til norge og levde lykkelige alle sine dager.
De skulle ikke fått sydd puter under armene sine og blitt kronet som dronningene av sofarommet. De skulle fått støtte på veien ut i verden og fått hjelp til å takle hverdagen, ikke ha et sted hvor de kan leve i en fantasi. For en dag blir de voksne de og, og det kommer til å slå de og alle andre som har fått puter under armene hardt i trynet.
Dette innlegget aner jeg ikke helt hva jeg vil med. Jeg syns bare det er utrolig kjipt at folk blir isolert fra oss andre og gjemt vekk. Jeg tror det kunne vært mye bedre for de og evt fått litt gruppesamtaler for å så kunne være sammen med oss andre. At kaka kan bli delt i flere biter og at vi kan bli venner. Jeg har lyst til å bli kjent med disse jentene, men de kvinnelige lederne ber oss om å ligge unna for disse jentene skal sitte på silkeputer.
For meg er dette feil. Silkeputer fører aldri til noe godt når verden er et enormt teppe med millionsvis av spisse nåler som river deg opp og spidder deg .
- Hanna
