I dag har jeg sovet hele dagen. Deilig at fridager faktisk faller på ganske passende dager av og til.
I går troppet jeg, lillesøster og ei tidligere nettvenninne av meg opp forran Oslo spektrum for å se My Chemical Romance. Mine første tanker da jeg fant min rosahårede veninne midt i køen var " Herrejesus! Hvem vil ha så jævlig mange farger på håret sitt!?" Jeg vedder en snus på at hadde samtlige av de som sto der gått i ring rundt marie hadde hun fått traumer. Fant nemlig en kar som hadde den delikate blandingen av halvutgått rød, grønn, knæsj blå, neon gult og svart hår. Han bak meg var en av de menneskelige sjiraffene og heldigvis for meg og min kjedsomhet hadde han mange gode på lager. "Hvis alle her som har farget håret går i ring rundt en med epilepsi hadde han fått anfall til de grader" Høres kanskje ikke så bra ut nå, men jeg pissa nesten på meg av latter og high fiva han.
Etter to timer i dongeri bukse, tynne sko, tynn jakke og tynn genser ble klokka endelig halv sju. Alt gikk så sakte og alle skulle kropsvisiteres og bippes inn så det tok en halvtime før vi faktisk kunne kauke at man ikke hadde neglesprett alikevel, men at storetå blemma mi var i god behold.
Jeg er ikke en typisk "emo", jeg har ikke svarte klær på meg hele tiden hvis du ser bort i fra de deilige hettegenserene mine, jeg er ikke blodfan, inntil for en uke siden hadde jeg ikke hørt et kvekk av de på over et år og sist de var i norge klagde alle på at de sugde balle live. du spør meg hvorfor jeg gadd å gå?
My Chemical Romance var det første jeg hørte på som hadde litt fart og trommer i seg. MCR var mitt første møte med rock hvis du ser bort i fra Metallica låtene lærern min spilte hele tiden for å underholde seg selv. For noen år siden var faktisk musikken deres en grunn til å gå på skolen, en grunn for å kunne klare alt. Musikken dems var det jeg hadde når mamma tok pc, mobil, bøker, strikketøy og kortstokk fra meg som straff for at jeg ikke gjorde norskleksa mi. Eller som straff for at jeg ikke orket å legge meg halv ni hver kveld.
I går troppet jeg, lillesøster og ei tidligere nettvenninne av meg opp forran Oslo spektrum for å se My Chemical Romance. Mine første tanker da jeg fant min rosahårede veninne midt i køen var " Herrejesus! Hvem vil ha så jævlig mange farger på håret sitt!?" Jeg vedder en snus på at hadde samtlige av de som sto der gått i ring rundt marie hadde hun fått traumer. Fant nemlig en kar som hadde den delikate blandingen av halvutgått rød, grønn, knæsj blå, neon gult og svart hår. Han bak meg var en av de menneskelige sjiraffene og heldigvis for meg og min kjedsomhet hadde han mange gode på lager. "Hvis alle her som har farget håret går i ring rundt en med epilepsi hadde han fått anfall til de grader" Høres kanskje ikke så bra ut nå, men jeg pissa nesten på meg av latter og high fiva han.
Etter to timer i dongeri bukse, tynne sko, tynn jakke og tynn genser ble klokka endelig halv sju. Alt gikk så sakte og alle skulle kropsvisiteres og bippes inn så det tok en halvtime før vi faktisk kunne kauke at man ikke hadde neglesprett alikevel, men at storetå blemma mi var i god behold.
Jeg er ikke en typisk "emo", jeg har ikke svarte klær på meg hele tiden hvis du ser bort i fra de deilige hettegenserene mine, jeg er ikke blodfan, inntil for en uke siden hadde jeg ikke hørt et kvekk av de på over et år og sist de var i norge klagde alle på at de sugde balle live. du spør meg hvorfor jeg gadd å gå?
My Chemical Romance var det første jeg hørte på som hadde litt fart og trommer i seg. MCR var mitt første møte med rock hvis du ser bort i fra Metallica låtene lærern min spilte hele tiden for å underholde seg selv. For noen år siden var faktisk musikken deres en grunn til å gå på skolen, en grunn for å kunne klare alt. Musikken dems var det jeg hadde når mamma tok pc, mobil, bøker, strikketøy og kortstokk fra meg som straff for at jeg ikke gjorde norskleksa mi. Eller som straff for at jeg ikke orket å legge meg halv ni hver kveld.
Derfor dro jeg. Og jeg angrer ikke. Oppvarmingsbandet sugde, jeg måtte vente to timer ute og to timer inne for å i det hele tatt få et glimt av de, folk falt som fluer rundt meg og jeg var konstant redd for å bli den neste, noen JÆVLA IDIOTER FLØY RUNDT OG DYTTA FOLK OG PRESSA SEG FRAM FOR Å LAGE KVALM. I store bokstaver fordi jeg hater å stå tett og jeg hater når noen bare MÅ presse seg fram, hoppe på folk og rope "yalla yalla". Etter masse venting ble vi ganske tørste. lillesøster hadde pressa seg helt frem med emovennene sine og masse folk hun hadde snakka litt med på nett. Regna med at hun ikke kunne bli voldtatt og drept midt i et folkehav av folk som var der for musikk. Jeg pressa meg bakover til serveringen. Helt bakerst var det faktisk god plass og selv jeg, som er 150 så scena perfekt! jeg så bare en hårtust av han ene gitaristen i oppvarmingsbandet når jeg sto midt i. Jeg løp tilbake i menneskehavet og henta veninna mi og pappaen hennes. Alle ble enige i at jeg er verdens mest geniale person før vi gikk uten å måtte presse oss frem for å kjøpe sykelig etterlengtet brus.
Når MCR faktisk begynte å spille. Gjett hvor jeg var? Åja. Du gjetter kanskje riktig. Jeg var på dass.
Det tok sånn ca 5 sanger fra det nye albumet jeg aldri har hørt før før jeg ble i skikkelig godt sig da de spilte noen av de gode gamle. Noen som så to sprettballer med rødt og rosa hår?
Jeg må bare si at om de sugde noe jævlig i 2007 så har de forbedra seg sick mye siden da. Utrolig bra at de prata litt til oss innimellom, veiva med det norske flagget, dro på seg vikinghatter i tøy med norskeflagg på og rocka videre. I tilleg så sang de bra og! Ikke bare brølte i vei som han duden i oppvarmingsbandet.
For å si det slik: Money well spent. Til tross for auau i rygg, bein og ja. + sjukelig ninja krampe som rammet begge leggene mine etter en halvtime i bil på vei hjem. Har aldri hatt mer lyst til å dø. Tannlege er bare myggstikk i forhold!
Noen bilder jeg eller veninne tok under konserten vi tok så mange om hverandre at jeg ikke aner hvem som har tatt hva. :b
- Hanna
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar