Hmm.

Jeg føler at med alderen har jeg mistet inspirasjonen min. Fra jeg var tretten til rett før jeg fylte femten kunne jeg sette meg ned og skrive 10 sider om alt som falt inn i hodet mitt. Når jeg redigerte, tok bort mye og la på litt ekstra kunne det bli en oppgave som ga meg en femmer eller sekser om jeg leverte det på skolen. Jeg kunne skrive om hvordan jeg ville at vinger skulle poppe ut på ryggen min, at huden min skulle sprekke, bli hard, dele seg i pene mønstre og fordele seg utover kroppen min som drageskjell. Jeg kunne skrive så detaljert om mennesker og ansikter i hodet mitt, om hva slags liv jeg ville de skulle leve, om hva slags ønsker de hadde og hva slags mål de ville nå. Da jeg var 14 år kunne jeg skrevet en hel roman.

Nå sitter jeg her og skal skrive en stil med hest som hovedtema. Ingenting faller meg inn annet en de samme historiene jeg har skrevet før. De samme tankene opp igjen. Det føles som om jeg har mistet noe. Jeg ser på bilder, hører på sanger, får den kjente følelsen av at jeg vil få noe ut, men jeg klarer ikke beskrive hva jeg føler. Jeg klarer ikke dikte opp en historie som ikke er "Ola og Kari slo opp, Kari gikk og hang seg fordi hun var så lei seg".

Blir litt frustrert. Har lyst til å skrive om strev etter å forstå hestens psyke. Ønsket om å få en ugjennomtrengelig, vill hest til å bli en rolig følgesvenn. Jeg klarer det ikke. Det beste jeg får til er historien om ei veninne av meg, men jeg vil ha mitt eget. Min egen lille drømmeverden på papir som jeg om 15 år kan sitte og lese og lure på hva som sto i hodet på meg på den tiden.

Her er noen bilder som gir meg inspirasjon:

- Hanna

Btw: Jeg spjæra hele skrittet i pysjbuksa mi under middagen i dag (slitt). Jeg hadde ikke undertøy på meg. Fml?

Random fact: Jeg har leamus på musa.