Lille vennen min.

Peiko, marsvinet mitt flyttet ut i bua for en uke siden. Jeg syns ikke det er riktig, men jeg får ikke lov til å ha han inne pga " Dyret lukter!" selv om han står på mitt soverom. Han bare står og sturer der ute og er så glad når han får besøk. Det er jo fint det, men det sier bare litt om hvor sosiale dyr de er. Når han hadde meg rundt før gadd han aldri komme til kanten av buret, nå henger han i det bare jeg kommer inn døra. Jeg orker ikke at han skal stå alene 21 timer av 24 så nå har jeg bestemt meg for å se etter et passende hjem til han som vil holde meg oppdatert på hvordan det går. Jeg nekter å gi han bort til en 8 åring hvor foreldrene ikke er engasjert i det hele tatt og ungen går lei etter noen mnd så jeg får bare lete en god stund til jeg finner noen. Jeg håper virkelig jeg finner noen som kan gi han mer en jeg kan akkurat nå. Han kan ikke vente til jeg flytter ut. Han er jo halvdød og gammel før det skjer. Årh. Jeg har bare grått de siste dagene. Jeg orker virkelig ikke tanken på å skille meg av med han. For alle andre er han kanskje bare et marsvin, men for meg er han en venn, en trøst og ja. Akkurat nå ligger han på siden og veksler mellom å slikke meg på fingrene og sove. Joda. Dyret tisser meg ut hele tiden, men det må man tåle med slike dyr.

Jeg er så lei meg, men slik er det blitt. Bursdagsgaven min har blitt til et dyr som betyr all verden for meg. Og når du ikke kan gi noe som betyr så mye for deg akkurat hva den trenger så kan du ikke annet en å finne noen som faktisk kan gi det dyret mye mer en deg selv. Slik føler da jeg det.

Nå har han tissa ut min 3 tskjorte denne kvelden. Jeg skiter i det. Tanken på at han snart skal bort får meg til å skite i det. Det kan hende jeg har han ut uka. Eller flere mnd til. Men om han drar om en uke hadde jeg følt meg så jævlig om jeg ikke hadde brukt tid på han den siste tiden.

Nå klarer jeg ikke skrive mer. Jeg gråter IGJEN. Fuck.

- Hanna og Peiko